Riksrevisjonen har gjort et omfattende og innsiktsfullt arbeid med Alexander L: Kielland ulykken, og har gitt en stort sett god framstilling av rammevilkårene.

Noe av utfordringene er at etterpåklokskap er en meget eksakt vitenskap. Granskingen av ulykken må bedømmes ut fra rammebetingelsene som gjaldt omkring 1980. Stort sett har Riksrevisjonens rapport unngått å gi urimelig kritikk ut fra det er helt andre forutsetninger i 2021 enn i 1980.

Det er likevel et par svakheter ved rapporten som bør tas med i vurderingen:

• Rapporten har ikke behandlet forskning og utredning (FoU) som var brukt som et aktivt politisk virkemiddel i perioden før og etter Kielland ulykken (flere milliarder kr i budsjett med dagens pengeverdi).
  • Sikkerhet på Sokkelen (SPS), 1978 – 1983, ledet av forskningsrådet
  • Sikkerhet, Prosedyrer og Overvåkning (SPO), startet høsten 1978, ledet av Oljedirektoratet
  • Styringskomite for Sokkelberedskap (SSB), startet høsten 1978, ledet av oljedirektoratet
• Oversikt over dødsulykker påstås ikke å være tilgjengelig, men dette er feil.

Bør ulykken granskes på nytt?

Det er ikke faglige argumenter for å granske på nytt, og heller ikke fra et strafferettslig synspunkt er det argumenter for å granske. Men fra et menneskelig synspunkt, for de etterlatte og overlevende, kan det være argumenter for gransking.

Men da kunne en gjøre en begrenset gransking, av de driftsmessige og organisatoriske sidene ved ulykken, slik at en legger til grunn minste felles multiplum når det gjelder tekniske årsaker mellom den norske og den franske granskingen. Da kan en begrense kostnadene, og fokusere på det som vil ha størst betydning for de etterlatte og overlevende.